Dina viderefører prisvinnende gårdsdrift med utstrakt beitebruk

På øyer og holmer driver Dina Arnø med produksjon av melk og storfekjøtt.

– Det er veldig fint og åpent her. Mye vind, men det er en veldig fin plass vi bor på. Det må jeg ærlig innrømme. Jeg er veldig heldig som får ta over en sånn plass, slår Dina Arnø fast.

I forkant av året ho fyller 30 har Dina overtatt hjemgården Arnøen Lille.

– Jeg tok over gården nå 1. januar i år. Vi har en melkekvote på cirka 380 000 liter, også har vi cirka 24 mordyr av rasen Charolais. Vi selger NRF-oksene, ellers fôrer vi opp Charolais-oksene, og ellers er det fullt påsett med kviger.

_{(Se videoreportasje nederst i artikkelen)}

Gården Arnøen Lille ligger som første gård på venstre hånd etter at man har kjørt over brua til Arnøya.

Beiter på øyer

Gården består av cirka 400 mål med fulldyrka jord. I tillegg kommer et stort areal med innmarksbeiter, men også et stort antall øyer og holmer nyttiggjøres hver sommer.

– Om sommeren kjører vi dyra ut med en pram. Cirka 20 dyr er fordelt på tre hovedøyer, så kan de derfra gå på 3-4 øyer til, forklarer Dina, som forteller at faren Alf Roger la ned en en betydelig innsats i å sikre øybeboerne sikker vanntilgang.

– Som oftest, når vi bor i Trøndelag, så har vi nok vann. Men for sikkerhets skyld har vi hatt med en gravemaskin ut på øyene, også gravd til grunnvannet, så dyra har tilgang på vann hele tida.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Beiting er helt nødvendig dersom en skal greie å ta vare på kystlyngheiene, og for arbeidet med gjerding, dyreflytting og tilrettelegging vant Maren og Alf Roger Arnø beitepris av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag tilbake i 2016.

En gryende landbruksinteresse

Dina er yngst i en søskenflokk på tre, men da de eldre søsknene fant andre yrker, ble Maren mer og mer ivrig på gårdsdrift.

– Jeg bruker å si at mamma merka at interessen deres dabba av, så da kjørte dem bare fullt på med meg, for å få meg interessert. Og det har ikke vært noe problem med det, søsknene mine har gledelig gitt fra seg odelen for at jeg skal drive, forteller Dina, som mistet faren for tre år siden.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

– Mamma har ordna seg sånn at det første året jeg driver, så skal ho være tilgjengelig til å hjelpe meg. Heldigvis. Det er egentlig sånn vi har drevet gården de siste åra, at jeg og ho driver i lag. Men at jeg nå står jeg på papirene som eier. For etter at faren min døde, så har jeg vært på gården hele tida, ved siden av den andre jobben min, forteller melkebonden, som selv er utdannet innen husdyrfag på Høgskolen på Steinkjer, og som tidligere jobbet som lærer på den lokale landbruksskolen, Val VGS.

– Nå har jeg sagt opp den jobben og jobber her fullt. Så er det ho som hjelper meg. Så vi har bytta på rollene.

Fôrbrett i fire retninger

Du var tydelig ovenfor foreldrene dine om hvilke forutsetninger som skulle ligge til grunn hvis du skulle ta over?

– Ja, en må sette litt krav, tenker jeg. Så jeg satte som krav at hvis jeg skulle ta over med melkekvote, så måtte dem bygge og sette inn robot. Så da bygde dem et nytt fjøs her for seks år siden, og det var ikke bare min skyld, det var også for at dem skulle få det greit de siste åra. De skulle slippe å holde på i et båsfjøs, når de ble eldre.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Fjøset er bygd på i flere omganger, blant annet med forbrett i fire retninger ut fra senter, midt i fjøset. En skinnegående fôringsvogn fôrer inntil ti ganger i døgnet.

– Jeg vil si det er ganske enkelt, og det viser at du kan bygge på i flere deler, og få det til å fungere ganske bra. Du må ikke ha ett stort flott fjøs, det kan være litt kriker og kroker.

Økt fôrkvalitet

Vi besøker Dina og moren Maren midt i førsteslåtten, hvor det ikke uventet er flere engasjert for å få arbeidsoppgavene unna.

– Vi har tatt den bestemmelsen om at vi skal selge pressa og heller leie inn pressing. Så vi har Isak Ramstad som er her og presser for oss, og nå har vi pakka de første ballene. Så håper vi at det blir fôr av god kvalitet, så vi kan få gitt det til melkekyrne. Jeg har som mål å bruke minst mulig kraftfôr, og mest mulig grovfôr.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Også resten av slåttearbeidet gjøres unna med bistand, for på bruket er nemlig Peder Magnus Klingen heltidsansatt, etter at han begynte å hjelpe til da Dinas far ble syk for fire år siden.

– Det er Peder som får bestemme det meste ute på jordene. Jeg har vært med veldig lenge i gårdsdrifta, men jeg har hatt mest fokus i fjøset og dyra. Det er der den største interessen min er. Så Peder har bestemt alt av såfrø, gjødsling og alt det der. Men han er veldig flink, så det har merkets de åra etter han ble ansatt her, at fôrkvaliteten har blitt bedre. Så all ære til han, jeg er veldig glad for at jeg har han. Han er fantastisk!

God oppfølging fra lokal forhandler

Med en dyktig agronom på traktoren må det også godt grasutstyr til, og Dina samarbeider med Arnøyas andre melkeprodusent, Magnar Arnøy om deler av høstelinja.

– Vi samarbeider om sprederiva. Tidligere har vi delt samleriva også, men Magnar driver med litt leiekjøring han også, så da måtte han ha ei litt større. Da tok vi over riva vi tidligere hadde eid sammen.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Og hva er årsaken til at dere kjører CLAAS?

– Det er kvalitetsutstyr. Også har vi en veldig god selger som er veldig behjelpelig hvis noe skjer. Han er på med en gang, og hjelper til. Det har vel mye med det å gjøre, at du får hjelp når du trenger det. Som dem sier, utstyret blir ikke ødelagt på vinteren. Det blir ødelagt når du holder på med det.

Høster tidlig for god kvalitet

Ute på Sandøya, en naboøy til Arnøya med imponerende arrondering, finner vi Peder Magnus i aksjon med nevnte utstyr. Først ut var selvsagt slåmaskina, en CLAAS DISCO 3150 TC slepeslåmaskin, før vi senere på kvelden traff på mor Maren med nevnte sprederive, en CLAAS VOLTO 800. Påfølgene dag var Peder tilbake, denne gang med samleriva CLAAS LINER 2600, før innleid entreprenør Isak Ramstad fikk presset og pakket ballene med sin nye CLAAS ROLLANT 455 UNIWRAP.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

– Det er første året hvor vi ikke har presse sjøl. Så da er vi litt i forsøksstadiet ennå, men jeg tror det kommer til å fungere med å slå og vende første dag, også raker vi og presser det neste dag. Jeg har god tro på det, forteller Peder, som er mer opptatt av å følge grasets utvikling, enn å se på kalenderen.

– Jeg vurderer at det ikke er lenge til begynnende skyting, også er det meldt variabelt vær her nå i framtida, så da fant vi ut av vi slår.

Hva er det for en tørrstoffprosent dere sikter i mot da?

– Jeg foretrekker 40-45 i stedet for 30-35. Minst mulig vann i ballen, det sparer vi penger på.

Følger med på finn.no

Den dyktige medarbeideren på Arnøen Lille ser gjerne at han selv skal eie og drive egen gård i framtiden, men inntil videre trives han godt som ansatt for Maren, og nå datteren Dina.

– Jeg har varsel på finn, så jeg håper det kommer en interessant en, om noen år.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Men inntil videre er det moro og interessant å jobbe her?

– Ja, jeg får gjøre det jeg vil her. Og egentlig et alt for stort ansvar ute på jordene, men det er lærerikt og artig. Så da sier jeg ikke nei takk til det.

Mer egenprodusert fôr

Tilbake på gårdstunet runder vi av praten med Dina, ved å spørre om framtidsplanene for bruket.

– Egentlig er målet å drive det som før, for mamma har vært veldig flink. Men jeg vil prøve å bli litt bedre på grasproduksjon, og få litt bedre kvalitet på fôret. Også bli litt bedre på å ordne opp jordveien, sånn at den er ordentlig. Vi har litt for lite fôr, så vi må utnytte det vi har. I dag er vi avhengig av å handle inn litt fôr, så det er også et mål, at vi får jordene såpass bra at vi slipper å kjøpe inn så mye fôr som vi har gjort nå.

Og hvordan tror du drifta er om ti år?

– Jeg tipper den ser ganske lik ut. Jeg er i grunnen veldig fornøyd med hvordan det er. Og jeg har fått være med og bestemt i mange år før, og fått det litt i den retninga jeg vil, så jeg tror det er ganske likt.