På gården Fonn-Holand i Steigen er produksjonen spesialisert rundt mandelpotet, og opptakinga foregår med en AVR Spirit 6200.
Fonn-Holand gård, Steigen i Nordland
Nord i Steigen, med utsikt mot Lofotveggen i vest, en spektakulær natur med kritthvite strender, spisse fjelltopper og ikke minst med et vakkert kulturlandskap skapt av et aktivt landbruk, ligger Engeløya. Øya har drøyt 600 fastboende. At tre av disse i dag er Dina Fonn Sætre, Henning Andreas Holand og sønnen, det var langt fra gitt. Men lengselen etter bondelivet førte familien til Engeløya, og tørkeåret 2018 overtok de Hennings hjemgård.
– Jeg hadde en stund lagt i fra meg å bli bonde, forteller Henning, som er utdannet både på Tomb jordbruksskole og Universitetet på Ås.
– Jeg møtte Dina i studietida på Ås og vi bodde sammen i Oslo i åtte år, og trivdes veldig godt der. Jeg hadde aldri trodd at Dina skulle bli med på å flytte nordover, men når gården skulle selges, og vi begynte å ramse opp alle de positive tinga ved å være bonde… Da fant vi ut at «Nei, vi prøver. Hva har vi å tape?»
(Se stort bildegalleri nederst i saken)
Tilpasset jordsmonn og logistikk
Seks år senere har paret etablert en egen merkevare i Engeløyamandel, vunnet prisen «Årets unge bonde» og utviklet gårdsdrifta til å innebære 400 dekar potetproduksjon.
– Det er mandel vi liker best, og den trives godt på sandjorda som vi har.
Mesteparten av Dina og Hennings potet går nordover, og blir solgt i Troms og Finnmark. Da forstår man raskt at logistikk fort blir et tema, og dette er også deler av bakgrunnen for valget paret har tatt.
– Mandel er litt vanskeligere å dyrke og gir lavere avling. Men den gir høyere utbetaling per kilo. På rundpotet blir transportkostnaden ganske stor, så da har jeg tenkt at mandel er en lur produksjon å ha for oss, forklarer Henning.
Rekordsein setting
Denne sesongen starta med århundrets seneste våronn for ekteparet, som tidligere aldri har satt poteter senere enn 2. juni.
– I år satte vi de siste potetene 18. juni, og 16 dager senere er ganske mye. Deretter vanna vi i nesten to måneder i strekk. Sammenlignet med i fjor, da vi ikke vannet i det hele tatt, er det to vidt forskjellige sesonger.
Hva er suksesskriteriene i potetproduksjonen deres?
– At en må gjøre ting til rett tid, det tror jeg er ganske viktig. Man kan ikke bare fikse det neste uke og tenke at det går bra. Når det er tørt, så må man vanne. Hvis det regner mye, så må vi ut med krafse å få bort overflatevannet fra åkeren. Man kan ikke ta det i morra. Det må tas der og da, og man må jobbe lange dager når det er behov for det.
Jevn temperatur
Selv om en fort kunne tenke seg at vekstsesongen blir i korteste laget, poengterer Henning at det finnes potetproduksjon mye lenger nord enn Steigen, og at det også er mange fordeler i deres klima.
– Vi er vesentlig mindre utsatt for tørråte, og behovet for å sprøyte er veldig lite i forhold til sørpå. Jeg har aldri sett tørråte i mitt liv. Det er det nok ikke så mange potetprodusenter som kan si.
– At vi bor så nærme havet gjør også at vi har jevn temperatur. Det er ikke så høy temperatur på sommeren og ikke så lav på vinteren. Vi setter gjerne potetene i starten av mai, og det er ikke unormalt å ta opp potet i oktober.
Og en annen fordel for dere er at potetriset naturlig visner bort?
– Ja, ofte har vi en frostnatt eller to i midten av september, så det er veldig, veldig sjelden at vi svir ned riset. Jeg har gjort det én gang i mitt liv, og det er positivt.
Skånsom opptaking
Når AgroNytt besøker Engeløya en dag tidlig i oktober, går innhøstinga mot slutten. Det er på tide, for værmeldinga melder snø, så nå gjelder det å holde maskineriet i gang.
– Hvor lang tid vi bruker på innhøstinga varierer veldig med været. Er det gode forhold kommer vi veldig langt på to uker. Er det vått og du må ta en åker der, og litt av en åker der. Da drar tida ut, og da kan det fort ta en måned.
Siden 2020 foregår opptakinga med en AVR Spirit 6200, kjøpt brukt fra Sverige.
– Tidligere brukte vi en Grimme torads slepeopptaker, av den typen med elevator, som gjorde at potetene gikk direkte fra potetopptakeren og ned i en tilhenger på siden. Det var ekstremt effektivt og lett, med hjuldrift bak. Men vi sleit med den ikke var skånsom nok, også rengjorde den ikke mandelpotetene tilstrekkelig.
– Jeg fant en brukt AVR til salgs i Sverige. Det var en veldig dyktig bonde i Troms som kjørte AVR, og jeg var og så på den. Vi valgte å kjøpe en sånn vi og, og heldigvis viste det seg at det var et veldig godt kjøp. Vi er veldig fornøyd med den. Den nye høstemetoden er litt mindre effektiv, men opptakeren gjør en veldig bra jobb, erfarer Henning.
Reservedeler på hylla
Hovedårsaken til at valget falt på AVR Spirit, er at opptakeren er skånsom med potetene.
– Klarer vi få én prosent mer salgbar avling, eller to – da har vi dekt inn den årlige kostnaden av denne opptakeren, mener Henning.
En annen årsak var at AVR er enkel og oversiktlig i sin oppbygning, og dermed forholdsvis enkel å både vedlikeholde og skru på.
– Det er klart, når det gjelder deler er det ikke bare å hente hos naboen. Så vi har en god del deler på lager. Alle lager for eksempel, kjeder og en god del ruller.
Så har dere maskinkyndige folk som kan «mekke» litt?
– Ja, det er kanskje viktigste, for ting blir ødelagt. Det er et eller annet som ryker, om det er på traktoren, opptakeren eller noe annet. Og når det ryker må det repareres av oss, for det er langt til nærmeste merkeverksted herfra, konstaterer Henning, som to dager etter intervjuet var i mål med vekstsesongen 2023.