Etablerte faste kjørespor i enga og la om til øko – høster mer kløver og vel så mye mais

Med nyinnkjøpt JAGUAR tok Jørgen Skjelin Karstensen hånd om sin første økologiske maisavling. Hør erfaringene fra årets vekstsesong i denne reportasjen.

Borge gård, Fredrikstad – 23. oktober 2019

– Det er vanvittig hvordan det gror, hvis det har muligheten.

Entreprenør og melkeprodusent Jørgen Skjelin Karstensen skuer utover maisåkeren han er i ferd med å høste.

– Nå må vi bruke de få dagene som er for å få det inn. En skulle ønske at det ikke blir noe spor når vi kjører på jordet, men nå blir det litte grann, erkjenner Jørgen.

(Artikkelen fortsetter under videoreportasjen)

Radrenser gjorde susen

På Borge gård la de nylig om til økologisk produksjon, og da er det særlig ugraskampen ute på jordene som er en stor utfordring.

– Vi var tidlig ute og kjørte møkk i påska. Da kjørte vi over med såbedsharva en gang, så vi fikk laga et falskt såbed, også lå det i tre uker, så kjørte vi med harva en gang til. Men da var det litt regn og ymse, så vi fikk ikke sådd det før i slutten av mai. Tanken var da egentlig å få blindharva litt med en gang, men dagen etter vi sådde kom det 70 millimeter regn, og det fortsatte å regne og. Det gjorde at den planlagte ugrasharvinga ikke gikk helt etter planen. Da begynte ugresset å komme skikkelig, så da var gode råd dyre. Jeg fikk tak i en Kongskilde radrenser og gikk på med den. 90 prosent av arealet gikk veldig bra å radrense, men noe var så hardt at radrenseren ikke gikk ned. Men summa summarum gjorde radrenseren det veldig godt, og sørget for at vi fikk mer luft i jorda. Maisplanta skjøt da litt fart, så det er nok noe jeg kommer til å fortsette med.

Mangeårig maisdyrking

Det er ikke første gang du har mais, men første gang du høster den sjøl?

– Ja, vi har leid inn snitting før. Vi har drevet og kjørt litt grashøsting utpå med JAGUAR før, og så vel at vi burde fornye oss litt. Da vi først skulle bytte, fant Frank hos CF Maskin en som var ferdig med corn cracker og maisbord. Så da står vi litt friere, forteller Jørgen, mens han ser rett i toppene på maisplantene foran seg.

– Det går fint an å akseptere ei avling som dette. Selv i økologisk så går det greit, smiler Jørgen.

Tidligere har det også vært dyrket mais på Borge gård, men da i konvensjonell produksjon.

– Det er først året jeg dyrker mais økologisk. Maisen er veldig nøysom på nitrogenet, så det var jeg ikke så bekymra for, men det er den ugrasbiten som kunne vært en utfordring. Nå synes jeg ikke det er mye ugress i bunn her, så det blir nok å prøve det igjen.

Det er ikke så mange andre som dyrker mais økologisk?

– Nei, jeg vet om en i Rygge, også er det en i Halden. Det er de jeg vet om.

Stort entreprenørfirma

Borge gård drives som en familiebedrift, og det er ikke bare i landbruket Jørgen og familien er engasjert.

– Vi driver med melk og korn, også driver vi litt med leiekjøring, noe såing, litt tresking og noe grashøsting. Så driver vi et entreprenørfirma ved siden av der, med gravemaskiner og lastebiler. Nå er det vel 23 fast ansatte der.

– Så da er det greit å ha litt rekreasjon ved siden av, gliser Jørgen fra JAGUAR-setet.

Hvordan synes du det er å sitte og høste avlingene?

– Det er ikke noe bedre enn kan tenke seg. Ta vare på det en har stella gjennom hele sesongen, det synes jeg er ordentlig artig.

Faste kjørespor i enga

Strategien for grovfôrdyrkinga går ut på å kjøre et omløp på enga på fire år, samt utnytte husdyrgjødsla så godt som mulig.

– Jordene ligger veldig spredt og det blir ganske mye transport. Vi bruker en Samson-vogn med slanger som vi legger ut møkka med. Der det er lang kjøring, der leier vi inn lastebil som kjører møkka ut til jordet.

– Ellers er det det å få fram kløveren, det er den som gjør gresset nå. Så vi kjører faste kjørespor, særlig på enga, men vi prøver å gjøre det i korn og. Alt som har med gjødsel og tresking er faste kjørespor. Den tunge redskapen. Noe ugrasharving og sånn, har vi ikke tilpassa utstyr til det, så da går vi utenom. Og selvfølgelig maisen, der har vi ikke den strategien, men maisen har vi stort sett på faste jorder, forteller Jørgen, og fortsetter.

– Vi kjører tre slåtter. Førsteslåtten ligger rundt månedsskifte mai/juni, andreslåtten er som regel uke 29. Tredjeslåten tar vi litt mer på vær og vind, den har vi ikke noe fast tid på.

– Mange av jordene er ei mil unna, så vi kjører med tre til fire hengere rundt 40 kubikkmeter, og har da hengeren hengene bak snitteren, for å kjøre i de samme spora og spare en traktor å kjøre imellom med. Det synes jeg fungerer veldig bra!

Mer kløver

Strategien med faste kjørespor og hengeren bak istedenfor på siden av snitteren har allerede gitt synlige resultater.

– Jeg har blitt mer oppmerksom og ser at kløveren nå er som et jevnt teppe over hele jordet. Kontra at du så før når du hadde hengeren ved siden av, så var det ikke vanskelig å se hvor du hadde kjørt en gang. Det synes jeg vi har fått veldig resultater av, faktisk.

Men det forutsetter at du får rigga utstyrsparken for strategien?

– Ja, jeg synes jo det er forferdelig moro med utstyr. Det er vel egentlig en sykdom sikkert, men det har nå blitt som. Noen har sportsbil som hobby, noen har landbruksutstyr. Det er sånn det har blitt.

Håper på 1 200 kilo tørrstoff per dekar

Fire tonn råvare på målet er det Jørgen håper å få ut av maisåkeren.

– Så er spørsmålet hva tørrstoffet er på denne nå, det har jeg ikke helt kontroll på. Men jeg ser den pakker seg veldig fint i siloen. For synet sin del ser det veldig bra ut. Mellom 25 og 30 prosent tørrstoff er det optimale, forteller Jørgen, som justerer snittelengden etter behov, direkte fra CEBIS-terminalen.

– Nå kjører jeg på 15 millimeters lengde, også går det gjennom corn crackeren i tillegg. Hadde det vært bløtt måtte en gått opp på snittelengde for å holde strukturen i siloen. Er det for bløtt der, flyter det bare utover.

Finsnittet fôr siden 80-tallet

Til forskjell fra grashøstinga har Jørgen valgt en litt annen strategi for hengerkjøringa når de kjører mais.

– Jordene våre ligger i område med mye veier, en skole og det som er. For å slippe og dra jord ut på veiene har vi en Metsjö krokhenger som vi bruker på jordet. Så bruker vi en av krokbilene til å kjøre mellom med, og tippe i siloen hvor det går en hjullaster og pakker.

Og finsnitta fôr, det er ikke noe nytt for deres del?

– Det begynte med at vi kjøpte Harvester-tårnsilo i 1987. Da begynte vi med JF ES35-vogn, men fant vel ut at det ble for dårlig kapasitet på innlegging, så da bygde vi en plansilo i tillegg. Da havarerte den JF-snitteren, så da kjøpte vi en slepesnitter, en CLAAS JAGUAR 75. Vi kjørte med den i mange år, det var en sliter det.

– Men en ble litt «kje» av å sitte med hue vridd i flere dager, så da gikk vi over til en frontmontert Kemper. Da hadde vi hengerne bak traktoren og blåste over. Utfordringen av at girkassene på front-PTO’en rett og slett ikke tålte det. Så da fikk jeg tak i en brukt Kemper 3000, den største Kemper laga, i Danmark. Vi kjørte den på en Fendt 930 som vi rygga med vendbar førerplass, så hadde vi hengeren i nesa. Det ble jo akkurat som en selvgående snitter. Dessverre brant hele ekvipasjen opp da vi drev å kjørte silo. Det var veldig tørt den sommeren, og et eller annet gjorde at det tok fyr mellom traktoren og snitteren.

– Videre da gikk vi over på selvgående snitter og hadde en 2006-modell JAGUAR 870, som vi har hatt fram til nå. Deretter fikk Frank tak i denne her til oss til tredjeslåtten. Jeg nevnte for Frank at vi kanskje vurderte å bytte, at vi kanskje kunne hatt en ny til neste år, men noen er litt raskere enn andre..

Ikke behov for mer krefter

Merker du forskjell på den forrige og denne?

– Effektmessig er det akkurat samma motoren, en Mercedes rekkesekser på 440 hester cirka. Frank var litt bekymra over at det var for lite, men der vi opererer er det er aldri snitteren som er problemet med å greie og levere nok gress. Det er logistikken videre. Som jeg sa: «Det er jeg ikke noe bekymra for». Men det jeg merker er at det antagelig har skjedd noe med innmating, det er mye bedre kapasitet på den her, enn det var på den forrige.

Og det er ganske mye biomasse som skal gjennom her nå?

– Ja, det er helt drøyt at det kan være plass. Bak i corn crackeren, hvor du ikke får fingeren i mellom en gang, der skal den mengden her igjennom. Nå ligger vi i 8-9 km/t, så det er ganske imponerende!

Årlig storservice hos CLAAS forhandler

Hvordan har erfaringene vært med å kjøre JAGUAR?

– Den største grunnen til at vi kjører CLAAS, det er at jeg vet jeg får hjelp hvis det ryker noe. Selv om det er veldig lite som ryker, så er det dem få gangene du står og trenger det. Der synes jeg CF Maskin har vært helt unike. For det finnes jo andre merker og, men det er liksom ikke tema å tenke den tanken en gang, egentlig.

Vedlikehold og reparasjoner opp igjennom, hvordan synes du maskinholdet har vært?

– Vi tar en ordentlig storservice årlig. Det gjør gutta som kan det, så tar vi resten av vedlikeholdet selv. Men det som er litt ålreit, når en ikke tar service sjøl, er å være med så en kjenner komponenter og får med seg hvis det er noen triks. Det er greit å vite hvor ting er, framhever Jørgen, som stort sett deler på kjøringa med en annen sjåfør, og noen ganger også sønnen.

– Andreslåtten kommer midt i ferien, og hvis alle skal ha kjørt da, er det greit å ha litt flere å spille på.

Det å være sjåfør og betjene denne maskinen, åssen synes du det er?

– Det er den største forskjellen på den her og den forrige. Den her er så lugn og fin å kjøre, og veldig oversiktlig.

Åssen fungerer det med logistikken, dere kjører ved siden av hverandre og skal følge med på mye begge to?

– Ja, det er litt variert bortover. Nå er det fatter’n som sitter inne i traktoren her i dag. Vi har kjørt såpass mye sammen, så da er det lettvint.

Belter på treskeren

Kornproduksjonen på Borge har også blitt lagt om til økologisk, og etter tresking på høsten er det obligatorisk med en lett høstharving.

– Der vi ikke skal høstså, ligger det sånn fram til våren. Om våren begynner vi med å kjøre på møkka, også harver vi inn den. Og da lar vi det ligge å tørke så både den ene og andre får vondt i magen for at vi ikke kommer i gang. Når vi da begynner, er det å pløye og så med en gang. Vi prøver å vente så lenge at når vi pløyer, så er det så tørt at vi kan så, hvertfall innen neste dag.

– Vi har en Horsch Pronto på seks meter. Det er jo litt «overkill» i forhold til det vi har selv, men vi har alltid hatt en del leiesåing. Sånn i snitt går den nok 2 500 mål i året, med leiekjøring og det vi har selv. Det har vært et greit bidrag til å ha det utstyret. Det er en maskin jeg er veldig fornøyd med. Nå har den gått vel 25 000 mål, og vi har ikke bytta noen skåler eller slitedeler annet enn etterharvtindene. Så det har vært bra.

Og åssen spirer det?

– Vi prøver å så vendeteigen til slutt. Det vi ser, særlig om en har litt ugunstige forhold, det å slippe og tråkke til med hele maskintyngden oppå der du har sådd, det ser jeg som et stort pluss. Og det var vel litt derfor vi gikk den veien, da vi skulle bytte. For vi hadde en med hjula bak før.

Når kornet er modent, ruller en annen grom maskin ut av redskapshuset på Borge gård.

– Vi har en LEXION 750 med belter. Det var ikke noe ulempe å ha den høsten vi nå har vært gjennom. Det er en maskin vi har sammen med naboen, så den går drøyt 2 000 mål. Vi har vel ikke vært i nærheten av å sette oss fast én gang i høst.

Sosialt for naboene

Overgangen fra konvensjonell til økologisk planteproduksjon, hvordan synes du det har gått, og hvordan synes du det går nå om dagen?

– Det er veldig sosialt, naboene har noe å snakke om…

– Nei, altså, det var jo det med melkeproduksjon som satte i gang det her. TINE var på jakt etter økologisk melk. Vi fikk tilbud om å gå over og hadde rådgiving fra TINE inne. Vi måtte ikke gjøre noen ombygginger eller omgjøringer i fjøset, der var det klart. Og når det gjelder graset ser jeg jo det nå at det er ikke så avhengig av å få tilført nitrogenet. Vi har aldri noen gang i vår karriere hatt så mye kløver som det vi har nå. Den kommer jo helt av seg selv. Jeg synes det er interessant, for å være helt ærlig.

Og avlingene er høyst akseptable?

– Ja, jeg har ikke hatt noe dårligere mais, tatt i betraktning det vi har hatt før. Det fikk litt dårligere start i år, for før har vi lagt ned fosfor når vi sår. Fosfor gir den «boosten» maisen trenger for å komme i gang. Når det gjeldet grasavlingene får vi sett en del når vi kjører utpå med snitteren, både økologisk og konvensjonelt. Du får ikke de store toppavlingene i øko, men det er godt over snittet, synes jeg.

Og kornproduksjon, du har prøvd litt andre vekster og?

– I år hadde vi åkerbønner for første gang, og det ga jo mersmak til å fortsette med. Både fordi det var lett å dyrke, men også fordi det var veldig lett å treske. Så har vi hatt vårhvete, og den og var i snitt helt greit, ut ifra den innsatsen vi har gjort.

Et familiebruk med tre generasjoner involvert

Nå har dere vært gjennom ganske mye endringer i både husdyr- og planteproduksjon, hva er strategien for veien videre?

– Nå får vi kanskje begynne å kose oss med det vi har. Strategien nå er at det skal grøftes noe mer, det er vel der vi kommer til å legge trykket nå. Noe leiejord som absolutt må tas. Ellers er det det å ta vare på det vi har.

Når du i utgangspunktet har 23 mann i arbeid og driver entreprenørfirma, hva er det som inspirerer eller motiverer deg til å drive med landbruket?

– Det synes jeg er et fantastisk yrke. Gleden av å se det gror og det at en har dyr å gå til hver morgen, det gir meg noe veldig bra!

– Og når neste generasjon er såpass interessert som dem er, så inspirerer det veldig til å holde det i orden til de skal til, forhåpentligvis. Ikke det at det er noe «must», det må dem finne ut av selv, men sånn det ser ut nå får vi ta vare på det så godt vi kan til neste generasjon.

– Fatter’n er jo med oss fortsatt, han er med og hjelper til i fjøset og i gårdsdrifta, ved siden av at han er ute og graver han og. Det er hele familien og tre generasjoner som holder på, framhever den offensive bonden på Borge gård.