Stort innslag av raigras og tidlig slått, omfattende maskinsamarbeid og godt kollegialt miljø er suksessoppskrifta for Namdalsbonden.

– Skal vi kjøre med tre slåtter, da må vi i gang nå for å få til det, slår Øystein Dalen fast.

Melkebonden fra Langsjøen gård i Nærøysund kommune har 300 mål med gras liggende nede, når vi besøker han 7. og 8. juni.

– Jeg har bestandig sagt at kua er laga for å ete grovfôr, ikke kraftfôr. Så da prøver jeg å få til et grovfôr som er bra, også sparer vi kraftfôr. Nå i senere tid har vi prøvd og fått til mest mulig norsk kraftfôr, forteller Øystein, som har drevet gården i 33 år.

_{(Se videoreportasje nederst i artikkelen)}

– Produksjonen har økt fra 89 000 liter da jeg starta, opp til 450 000 i dag. Jeg eier det meste av kvota, og leier kun en liten del. Underveis har jeg bygd folkefjøs, som det heter, ved å bygge ut og på i flere omganger. Grovfôrarealet er på 550 dekar totalt, og det meste av arealet ligger veldig nært gården, så vi kjører ut husdyrgjødsla med slanger og stripespreder.

Og hva sikter du i mot når det gjelder energiinnholdet i grovfôret?

– På den gamle måleenheten er det 0,90 FEm/kg TS og oppover. Samtidig prøver vi å få til noe som er grovt, for å få struktur å blande i kua. Så da må du stå på litt når det. Vi tar det som er nærmest gården i en smell, så venter vi med det som er lengst unna. Det vi skal ta to slåtter på, det tar vi til slutt, når det har vokst ut godt, forklarer Namdalsbonden.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

I snitt fornyer han enga hvert fjerde år, og som såfrøblanding bruker han Spire Surfôr Pluss 10-blandinga fra Felleskjøpet.

– Så sår vi i litt raigras tidlig på våren, som kommer godt til andreslåtten.

Høstelinja eier han i sammen med en nabo og kollega, i tillegg er Øystein leder av Strand og Omegn Maskinlag SA.

– Maskinlaget har over 20 medlemmer, og i laget har vi mer spesialisert redskap. Sånne dyre ting som vi ikke hadde hatt råd til og kjøpe sjøl, pluss at vi også har noe grasutstyr der og. Jeg er ikke med på alle redskapene, og må heller ikke være med å betale på alt. Kun det jeg bruker, og som jeg er med på. Maskinlaget kjøper inn hvis det er to eller flere som ønsker det, så det er bare de som må betale for utstyret.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Og en betaler basert på bruken?

– Ja, er noen medlem på et redskap, har de sin pris. Så har du de som er medlemmer i laget, de kan også bruke redskapet, men de får en høyere pris. For de har ikke ansvar for å dekke inn det redskapet i kroner. Så har du de som ikke er medlemmer, de har en enda høyere pris. Så det er tre forskjellige priser vi opererer med. Men mesteparten av utstyret går innad i laget, og går det ut, så prøver vi å få til at det blir med en mann i fra oss, som er vant til utstyret.

For din egen del har du graslinje fra CLAAS, hva er bakgrunnen for det?

– Det er veldig greit og sikkert utstyr, med nær service og tilgang til deler. Det er sjelden det er noe tull med CLAAS utstyret, det fungerer, og med godt vedlikehold, så holder det lenge.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Dere slår med butterfly, og har gjort det i en del år nå?

– Ja, vi synes selvfølgelig det var stort på de små åkrene her, men det er ikke noe problem.

Også er sprederive fast inventar?

– Ja, vi sprer ut med en gang vi har slått. Da blir vi ikke så nervøse for regn. Om det kommer noe regn kjører vi en ny runde med sprederiva, da tørker det mye fortere opp. Så det er et stort pluss.

Og hva sikter dere da i mot i tørrstoff?

– Det er vanskelig å si, men 35 prosent kanskje. Det kan fort bli over, men da er det om å gjøre å få raka sammen fortest mulig. For da stopper det litt prosessen. Ute ved kysten her i Trøndelag skifter været fort, og plutselig er det regn i 14 dager. Da er det for sent for grasets sin del, med tanke på kvalitet.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Samarbeidet om slåmaskiner og river stopper når graset så ligger i streng, for derfra har både Arne Ivar Strand, som fra nyttår overdrar gården til sønnen Isak, og Øystein, hver sin CLAAS ROLLANT 455 UNIWRAP til å presse og pakke graset med.

– Vi er melkeprodusenter begge to, og da er du avhengig av å slå når graset er der. Du kan ikke vente på at pressa skal bli ledig. Det blir den tredje 455’n vi har nå, og det fungerer bra. Pressa er solid bygd og gir veldig kompakte baller.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Øystein er i den heldige situasjonen at han har døtre i flertall, som står i kø for å ta over. Når vi er på reportasjebesøk, er det yngstedatter Sanda, som for øvrig er veterinærstudent, som er hjemme for å hjelpe til i slåtten.

– Ho eldste, som har best odel, skal ta over gården. Det er ikke noe tvil, ho har flytta til gården og jeg har bygd meg kårhus. Så er det ho yngste, ho har vært med siden ho kunne kjøre traktor. Ho kjører hele linja, butterfly, river og presse.

_{(Artikkelen fortsetter under bildet)}

Hvordan ser framtidsplanene ut for bruket?

– Jeg føler jeg har nådd grensa, eller toppen, for min del. Jeg har ikke noe videre mål om å øke på. Det håper jeg ikke skal være nødvendig heller. Det må gå an å drive et sånt bruk framover i tid og, i norsk målestokk. Men det er politisk det selvfølgelig.

Vi har truffet deg tidligere på landbruksmesser i både inn- og utland. Du er glad i å reise for å hente inspirasjon?

– Jeg synes det er artig å reise og treffe andre bønder, og ikke minst for å komme seg vekk litt. Du er jo hjemme hele tida, så da synes jeg det er godt å ta seg en tur. Når en i tillegg kan kalle det en fagtur, så er jo det fint, smiler Namdalsbonden.

_{(Se stort bildegalleri under videoreportasjen)}